1. 1. muskel venepumpen

De fleste vener fører oksygenfattig blod. Unntaket er lungevenen (vena pulmonalis)som fører blod fra lungene til venstre forkammer i hjertet, og navlevenen hos fosteret (vena umbilicalis), som fører blod til høyre forkammer, som begge fører oksygenrikt blod. De øvrige venene tømmer sitt blod i de to store hulvenene (vena cava superior og vena cava inferior), som munner fra hver sin side inn i hjertets høyre forkammer. Ofte følger to mindre vener en arterie i kretsløpet.

Venøs ventiler bestemmer retningen

Hver gang musklene trekker seg sammen, klemmer de de dype venene i bena sammen og transporterer blodet videre. Også her bestemmer venøsventiler strømningsretningen og stopper blodet som strømmer bakover.

 

Muskelpumpen springer imidlertid bare i bruk når vi bruker musklene våre, dvs. mens vi går eller løper.

Lange perioder med stående eller sittende stillhet kan føre til at blod samles i bena.

Vann fra blodet lekker gjennom karvegger inn i det omkringliggende vevet og fører til hovne ben og føtter.

Hver gang musklene i føttene og bena fungerer, fungerer muskelpumpen også og hopper venøs retur igjen.

Fotturer, klatring trapp, sykling eller svømming holder muskelpumpen i form og sikrer god sirkulasjon til beina.

Da blodtrykket i venene er svært lavt, er de ikke selv i stand til å pumpe blodet opp til hjertet. Derfor er ekstremitetene utstyrt med lommeformede veneklaffer (valvulae venarum) av bindevev, som gjør det mulig å føre blodet mot tyngdekraften opp til hjertet ved hjelp av den omkringliggende ekstremitetsmuskulaturen.

i har blodårer overalt i kroppen. Blodårene er viktige for transport, kommunikasjon og for at blodet skal være hensiktsmessig fordelt til organer og kroppsdeler. Hver eneste celle er avhengig av å være nær en blodåre, slik at den kan motta og kvitte seg med stoffer og varme

Forskjell i hydrostatisk trykk blir ofte oppfattet som den kraften som driver blodet framover i karsystemet. Dette er bare delvis korrekt, og det er lett å finne eksempel på at dette kun gjelder i avgrensede områder. I et reagensrør fylt med væske vil det hydrostatiske trykket ved bunnen åpenbart være større enn øverst i røret, men det er vel ingen som forventer at væsken i bunnen skal drives oppover mot et lavere trykk. På samme måte er det vel ingen som forventer en væskestrøm fra bunnen opp mot overflaten i en innsjø, selv om vanntrykket øker med en atmosfære for hver 10 m nedover i vannet. Den virkelige drivkraften er ikke differanse i trykk, men differanse i total væskeenergi. Den totale væskeenergi (E) er lik summen av tre energikomponenter: Trykkenergi (P), skapt av det pumpende hjertet, potensialenergi pga.

ETYMOLOGI

latin vena

OGSÅ KJENT SOM

samleåre

forkortes ‘v’

flertall ‘vv’

  • Forskjell i hydrostatisk trykk blir ofte oppfattet som den kraften som driver blodet framover i karsystemet. Hydrostatisk trykk er trykketpå ett sted i en væske som er i ro. Dette trykket kalles også statisk trykk
  • Hydrodynamisk trykk

Trykk er kraft delt på areal. Mer presist er det forholdet mellom kraft som virker vinkelrett inn mot en flate og arealet av flaten. Trykket kan virke mot overflaten av et legeme eller mot en tenkt flate i legemets indre.

Trykk kan opptre i flere sammenhenger:

  • Mellom legemer, for eksempel når et bildekk gir et trykk på en vei.
  • I en gass, som lufttrykket inne i et bildekk.
  • væske, som trykket fra vannet mot ørene når man dykker.

SI-enheten for trykk er pascal = newton/m2 som forkortes med Pa. Andre enheter som bar (1 bar = 105 Pa), atmosfæretorr og psi brukes også. Det er vanlig å bruk

  • .

Dette er bare delvis korrekt, og det er lett å finne eksempel på at dette kun gjelder i avgrensede områder. I et reagensrør fylt med væske vil det hydrostatiske trykket ved bunnen åpenbart være større enn øverst i røret, men det er vel ingen som forventer at væsken i bunnen skal drives oppover mot et lavere trykk. På samme måte er det vel ingen som forventer en væskestrøm fra bunnen opp mot overflaten i en innsjø, selv om vanntrykket øker med en atmosfære for hver 10 m nedover i vannet. Den virkelige drivkraften er ikke differanse i trykk, men differanse i total væskeenergi. Den totale væskeenergi (E) er lik summen av tre energikomponenter: Trykkenergi (P), skapt av det pumpende hjertet, potensialenergi pga. gravitasjon (ρgh) og kinetisk energi (½ρv 2 ), der ρ er tettheten til væsken, g er akselerasjon pga. gravitasjon, h er høyden av væskesøylen ovenfor det aktuelle punktet og v er hastigheten til væsken. Langs et blodkar varierer energikomponentene kontinuerlig, også innbyrdes. Hvis man beveger seg langs et horisontalt beliggende normalt blodkar inn i et trangere (stenotisk) parti vil blodhastigheten, og dermed den kinetiske energikomponenten øke. Da totalenergien ikke øker i blodstrømsretningen, må trykkenergien i det trange partiet nødvendigvis være redusert.

Kronisk venøs insuffisiens betyr vedvarende svikt i blodårene (venene) i bena som frakter blodet tilbake til hjertet. Tilstanden er karakterisert ved åreknuter, hevelser, hudforandringer og eventuelt sår i ett eller begge bein.

n anatomisk studie av 200 (cadaveriske) føtter injisert med lateks demonstrerte at Lejars ‘konsept av den venøse fotsålen er feil: den virkelige plantar venepumpen består av plantarene, som ligger dypt mellom plantemuskulaturen og komprimert av vektbæring under gang. Den normale venøs sålen (Bourceret) er et tynt nettverk og dens dilatasjon (Lejars) er patologisk, tilskrives alvorlig distal venøs stase.

 

Fotens blodreservoar, som beveger seg oppover som et resultat av manuell komprimering av den venære pumpe i plantar eller vektbæring under gange, er lokalisert i plantarene.

 

Dette er grunnen til at det hos pasienter med venøs sykdom er så viktig å sørge for at den statiske anatomien til foten er normal. Faktisk er den venøse pumpen til foten det første trinnet i venøs retur av blod under turgåing, rett før leggpumpen.

Hvordan fungerer venemuskelpumpen?

Bevegelse av ben aktiverer underbensmuskulaturen. Muskelen trekker seg sammen og presser venene mellom musklene og klemmer dem. Det er mindre plass i blodårene for blod, så det skyves mot hjertet.

De venøse ventiler åpnes under trykk og lar blod strømme. Når musklene er avslappet, reduseres blodtrykket som strømmer mot hjertet, og veneventilene stenger, noe som forhindrer tilbakestrømning av blod i bena.

Antall venøs ventiler varierer avhengig av venelengde, mellom 2 og 20.

 

 

Fettputen i hælen har betydningfor otimal funksjon av mvp

 

Ødémer
I beina finnes det et overflatisk og et dypt venesystem. Det overflatiske venesystemet skal transportere venøst blod under lavt venetrykk inn mot leggens dype vener. Her ligger det en rekke veneklaffer som forhindrer refluks av blod som skal tilbake til hjertet under et betydelig høyere trykk.

Et samspill mellom muskelvenepumpen og veneklaffene returnerer blodet tilbake til hjertet. Veneklaffenes funksjon er å sørge for at blodet strømmer i riktig retning, mot hjertet.

Dersom veggene i venene har blitt ødelagt av åreknuter eller tromboser vil venene utvide seg slik at veneklaffene ikke kan lukke seg slik de skal. Da vil blodet renne tilbake til de overflatiske venene, som vil bli overfylte. Da kan blodet i beina stagnere i oppreist stilling. Trykket i de overflatiske venene rett under huden øker og det oppstår hevelse.

Forstyrret klaffefunksjon i de dype og perforerende vener kan føre til forhøyet venøst blodtrykk, venøs stase og utvikling av ødémer på føtter og ankler. Huden over anklene blir ofte tynnere og misfarget og det kan utvikles venøse sår.

Kompresjonsbehandling skal motvirke ødém, hindre kapillær lekkasje til omkringliggende vev og forbedre veneklaffenes funksjon. De skal også forsterke muskelvenepumpens funksjon og øke gjennomstrømningen i venene ved å redusere diameteren.

Dersom pasienten ikke har en stor hjertesvikt eller diabetes skal de ha kompresjonsstrømpe klasse 2. Hvilken størrelse kompresjonsstrømpe en skal ha måles ikke på skostørrelse. Her må man ta mål av ankel, tykklegg og høyden på leggen for å få rett kompresjonsbehandling.

Har vedkommende store ødémer må man starte med kompresjonsbind for å få ned hevelsen. Kortelastiske bind til oppegående personer og langelastiske til sengeliggende pasienter. Ødémer forsinker sårhelingen fordi avstanden mellom kapillærene i huden, og det vevet de forsyner, øker. Dette fører til dårligere ernæring og oksygenutvekslingen mellom kapillærblod og vev, og sår gror ikke.

 

 

 

 

 

 

https://www.phlebolymphology.org/the-plantar-venous-pump-anatomy-and-physiological-hypotheses/

 

 

strakt

OBJEKTIV:

For å studere anatomi av venemuskulære pumper i underekstremitet, særlig leggepumpen, den kraftigste av underekstremitet, og for å bekrefte dens avgjørende betydning i venøs retur.

METODER:

I alt ble 400 cadaveriske lemmer injisert med grønn Neopren-latex etterfulgt av en anatomisk disseksjon.

RESULTATER:

Fotpumpen er starteren til den venøse returen. Leggepumpen kan deles i to anatomiske deler: benpumpen som ligger i soleusmuskelens årer og poplitealpumpen som ender i poplitealvenen med den unike samleren over kneet i de mediale gastrocnemiale årer. På bennivå er sidevene på soleus de større. De drenerer vertikalt ned i fibrene. Mediale årer av soleus, mindre, blir horisontalt med i bakre tibiale årer. På poplitealnivå er mediale gastrocnemiale årer de største venene, som ender unikt som en stor samler inn i poplitealvenen over kneleddet. Dette forklarer kraften i mage-bukpumpen: under gåing fungerer den høye hastigheten på utstøting av blod under hver muskelsystole som en dyse som skaper en kraftig stråle inn i poplitealvenen. Dette forklarer også aspirasjonseffekten (Venturi) på de dype venene nedenfor. Til slutt skyver lårpumpen i semimembranosusmusklene blodet i den dype lårvene sammen med quadriceps-venene inn i den vanlige lårvene.

KONKLUSJON:

Venomuskulære pumper i underekstremiteten skaper en kjede av hendelser ved at de påfølgende aktiveres under turgåing. De spiller rollen som et perifert hjerte, som kombinert med venøse ventiler tjener til å unngå gravitasjonsrefluks under muskulær diastol. En stivhet i ankelen eller / og spredningen av samlerne inne i gastrocnemius kan svekke denne kraftige pumpen og slik forverre venøs retur, forårsake utvikling av alvorlig kronisk venøs insuffisiens.

© Forfatteren (e) 2014 Utskrifter og tillatelser: sagepub.co.uk/journalsPermissions.nav.

 

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/24415543

 

I beina finnes det et overflatisk og et dypt venesystem. Det overflatiske venesystemet skal transportere venøst blod under lavt venetrykk inn mot leggens dype vener. Her ligger det en rekke veneklaffer som forhindrer refluks av blod som skal tilbake til hjertet under et betydelig høyere trykk.

Et samspill mellom muskelvenepumpen og veneklaffene returnerer blodet tilbake til hjertet. Veneklaffenes funksjon er å sørge for at blodet strømmer i riktig retning, mot hjertet.

Dersom veggene i venene har blitt ødelagt av åreknuter eller tromboser vil venene utvide seg slik at veneklaffene ikke kan lukke seg slik de skal. Da vil blodet renne tilbake til de overflatiske venene, som vil bli overfylte. Da kan blodet i beina stagnere i oppreist stilling. Trykket i de overflatiske venene rett under huden øker og det oppstår hevelse.

Forstyrret klaffefunksjon i de dype og perforerende vener kan føre til forhøyet venøst blodtrykk, venøs stase og utvikling av ødémer på føtter og ankler. Huden over anklene blir ofte tynnere og misfarget og det kan utvikles venøse sår.

Kompresjonsbehandling skal motvirke ødém, hindre kapillær lekkasje til omkringliggende vev og forbedre veneklaffenes funksjon. De skal også forsterke muskelvenepumpens funksjon og øke gjennomstrømningen i venene ved å redusere diameteren.

Dersom pasienten ikke har en stor hjertesvikt eller diabetes skal de ha kompresjonsstrømpe klasse 2. Hvilken størrelse kompresjonsstrømpe en skal ha måles ikke på skostørrelse. Her må man ta mål av ankel, tykklegg og høyden på leggen for å få rett kompresjonsbehandling.

Har vedkommende store ødémer må man starte med kompresjonsbind for å få ned hevelsen. Kortelastiske bind til oppegående personer og langelastiske til sengeliggende pasienter. Ødémer forsinker sårhelingen fordi avstanden mellom kapillærene i huden, og det vevet de forsyner, øker. Dette fører til dårligere ernæring og oksygenutvekslingen mellom kapillærblod og vev, og sår gror ikke

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *